Encyclopedia of Emotions

Davide Iodice, som i årevis med sin egen Scuola Elementare del Teatro har jobbet med sårbarhet og funksjonshemming, leder en inkluderende workshop i uttrykk, relasjon og individuell og kollektiv skapelse. Målet er å stimulere deltakernes evne til resonans med eget og andres emosjonelle spekter, kvaliteten på lyttingen og viljen til å skape ikke-stereotype relasjonsdynamikker. Prosjektet L’enciclopedia delle emozioni oppstod i umiddelbar post-pandemi fra erkjennelsen av at i den dystopiske tiden vi er falt inn i, utover sykdommens og dødens tragedie, erfarte vi at uten mulighet for uttrykk, uten relasjon, uten sosialitet, uten skjønnhet, kan hjem være gravkamre for vår identitet. En by, et nabolag, hele landet kan bli en grav; et ørkenlandskap. Samfunnet som kom ut av den lange pandemiperioden er konvalescent, enda mer sårbart og trengende for hjelp, desorientert i et reelt “etterkrigstidens emosjoner”. Det føltes derfor mer enn noensinne presserende å gjenfinne teatrets opprinnelige katartiske kraft, dets kvalitet som Pharmacon, fornyet i samtidighet; å gi ny mening til den terapeutiske og sosiale funksjonen denne kunsten ble skapt for. Det ble derfor avgjørende på den ene siden å rekodifisere den performative, spektakulære hendelsen som et apparat for deltakelse og møte med et fellesskap eller en sosial gruppe, og på den annen side å sette teaterkunstneren tilbake i sentrum av prosessen som spesialist på følelser og relasjon — aspekter som er særdeles sentrale for å overvinne traumer og reparere den psykologiske, relasjonelle og sosiale frakturen som fulgte. L’enciclopedia delle emozioni, utformet med disse forutsetningene, framstår derfor som en prosess av nærhet, pedagogikk og skapelse som kan replikkeres i metode og tilpasses ulike anvendelsesmuligheter i forskjellige kontekster og territorier. Den intensive workshopen har som mål å stimulere deltakernes evne til resonans med eget og andres emosjonelle spekter; å fremme empati og ansvar for den andre; kvaliteten på lyttingen; viljen til å skape ikke-stereotype relasjonsdynamikker; og endelig autonomi i å strukturere det erfaringsmaterialet som gradvis kommer fram. Skuespillerens natur, mennesket i dramaet, den sceniske partituret, rekvisittens rolle som «sjel i ytre form», MASKEN, er noen av de tematiske rettesnorer i dette totale håndverket som åpner seg mot språk og svært ulike uttrykk.