Oscar

Når jeg leser Oscar, tekst av Linda Dalisi, får jeg et bilde som ble klart med en gang, et minne… Kurosawas film Dreams. Det første kapitlet begynner med en gutt ute i regnet foran huset; mora irettesetter ham og sier at han ikke må gå bort, at når det regner slik, feirer revene sitt bryllup og at den som ser dem kan oppleve noe fælt. Gutten, til tross for mors advarsler, går bort og får se revene som igjen ser ham; så løper gutten hjem, mora utviser ham og sier at hun ikke vil ha ham i huset mer fordi han har gått for langt og sett for mye, og at revene har kommet og etterlatt noe til gutten: en dolk for at gutten kan ta sitt eget liv. Mora råder ham til å tigge revene og få dem til å redde ham fra lysten til å dø. REGISSØRNOTATER Linda Dalisiss Oscar har sett for mye, hun har forlatt hjemmet og alt hun trodde på for å se, som aldri før, byen sin, folket sitt gå i oppløsning. Dette å se gjør at hun ikke lenger kan være den Oscar som ble oppdratt som mann av faren i monarkiets tjeneste. Når Oscar ser, sprekker hun, hun mister mye av det hun trodde på, men fremfor alt mister hun mye av sin identitet. Hun blir et ufullendt vesen, og det er denne ufullstendigheten som beveger meg og fører meg mot noe fjernt. Noe jeg fortsatt i dag har vanskelig for å huske og dermed ta tilbake til hjertet; akkurat som Oscar husker jeg ikke når forandringen skjedde i meg, når jeg innså at jeg var ufullkommen og utilstrekkelig, men denne utilstrekkeligheten er en kraftfull balsam for å utløse den kreative prosessen jeg alltid har forsøkt å verne og beskytte. En bue skyter den første pilen, kanskje Amor eller kanskje en av de østlige buene så ofte til stede i Kurosawas filmer, våpen eller livsfilosofi. Jeg tror Linda Dalisiss Oscar er en skapning vant til å gi, men aldri å be om noe tilbake. Alle karakterene er ufullendte, alle ender uten å fullføres, og de gir seg over til døden ufullendte; og det er kanskje av den grunn de vandrer som spøkelser i et mellomland som mister topp og bunn, et land hvor tyngdekraftens kraft mister sin trekkraft og endelig frigir sjelene fra kroppene og overgir dem til Kjærligheten, den eneste Gud som kanskje er kjent for oss alle i større eller mindre grad. Først i øyeblikket når man føler kjærligheten kan vi bli født, og dermed dø, i samme øyeblikk som pilen treffer brystet vårt. Gud gjør narr av oss. Antonio Latella -- Om handlingen Oscar, datter av en general dypt lojal mot monarkiet og som ønsker mannlige arvinger, vokser opp som en soldat for å følge farens militære karriere. Når hun blir kommandant for den kongelige garde, beskytter Oscar Marie Antoinette fra hun ankommer Frankrike som fremtidige Ludvig XVI sin lovede brud, og blir for dronningen nesten som en vergeengel. De to kvinnene, jevnaldrende, blir forelsket i samme mann, den svenske greven Hans Axel von Fersen. Men siden ingen av dem kan leve denne kjærligheten åpent — Marie Antoinette som Frankrikes dronning, Oscar fordi hun er oppdratt til å nekte seg denne muligheten — vil den unge dronningens følelse bli gjengjeldt til slutten av hennes dager, som senere ble avslørt i det intense hemmelige korrespondansen mellom dem. Båndet mellom Oscar og Marie Antoinette, basert på Oscars lojalitet og hengivenhet, begynner å rakne når Oscar, ved å observere virkeligheten rundt seg, veier fattigdom, sosial ulikhet og adferden til kongefamilien og adelen på rettferdighetens vekt. Verden blir vitne til fødselen av en ny tenkning, til stemmer som reiser seg til forsvar for de svake, til idealer og til sivil, kollektiv og individuell frigjøring.