Ilden var kuren – Teatro della Pergola

Fahrenheit 451 av Ray Bradbury beskriver en dystopisk fremtid hvor det er forbudt å lese, skjermer som står på konstant gjør folks fritid fremmedgjort, og forsøk på å tenke gir fysisk ubehag. Ironisk nok brukes ikke lenger brannvesenet til å slukke branner, men til å brenne bøker og om nødvendig også deres eiere. Boken ble utgitt for omtrent 70 år siden, i 1953, men er satt til fremtiden, det vil si 1920-årene i det tjueførste århundre — altså i dag. Men du befinner deg i det tjueførste århundre og leser denne teksten, så tok Bradbury feil? Det kommer an på hvordan vi forstår dystopien: en spådom om fremtiden som på et tidspunkt bekreftes/avkreftes, eller en alarm om nåtiden som stadig gjentar seg? Il fuoco era la cura går gjennom og leser Fahrenheit 451 på nytt, fortærer den som man gjør med en elsket bok, lest tusen ganger og dratt med til tusen steder, gjør den skitten, glemmer den et sted og finner den igjen, mens omslaget falmer, papiret løsner og sidene fylles med notater, lapper, bokmerker og minner. Fem performere gjenforteller romanens historie, identifiserer seg med karakterene, beveger seg horisontalt og kartlegger skyggesoner, ting Bradbury ikke forklarer eller forteller oss, skaper parallelle narrative linjer, teoretiske avvik, og bygger også kronikker om en mellomtid mellom vår nåtid og en anti-kulturell fremtid hvor dumhet redder oss fra byrden av komplekst tenkning. Hvis Bradbury hadde tatt feil med bare noen få år, hvis Fahrenheit 451 virkelig skjedde, hva ville vi gjøre?